Et samfunn med 350 mennesker eid av russerne og befolket med ukrainere finner du ved Grønfjorden på Svalbard. Bli med til dette minnet fra Sovjetunionen og den kalde krigen.

Lenin

Lenin skuer ut over Grønfjorden foran boligblokka midt i Barentsburg. Selv om han er revet ned fra de fleste sokler han sto på, får han lov til å være her. Det er kanskje ikke så rart, siden Barentsburg hadde sin storhetstid under sovjetstaten. I dag hviler det noe forlatt over dette samfunnet. 

Sammensatt

Arkitektonisk er Barentsburg et stykke Russland i Arktis. Et par bygg overlevde 2. verdenskrig, så er det en del trehus fra gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig, de fleste i forfall. Den sovjetiske betongarkitekturen fra 70- og 80-tallet er imidlertid det som dominerer, og gjør Barentsburg svært ulikt nabosamfunnet i Longyearbyen. En begynnende restaurering har bragt det 21. århundret inn i Barentsburg. Mange flater er utsmykket med fargerike veggmalerier laget av skolebarna, som liver opp i et klima med snø det meste av året.

Et komplett samfunn

Barentsburgs 350 innbyggere bor i én felles boligblokk. For de rundt 20 barna er det egen skole. Et komplett idrettsanlegg med saltvannsbasseng står også til disposisjon. Lengst ut står den lille, åttekantede ortodokse kirken i nordrussisk stil. Det finnes også en bar, og på det nyoppussede Barentsburg Hotel er det en spisemesse hvor alle innbyggerne spiser sammen.  

Russisk, nederlandsk, sovjetisk

Barentsburg ble grunnlagt av det russiske tsarriket i 1916. I 1920 ble anlegget solgt til et nederlandsk selskap, som ga bosettingen navnet Barentsburg. Nederlenderne investerte mye i anlegget, men i 1926 stoppet virksomheten opp grunnet pengemangel. I 1932 ble Barentsburg kjøpt opp av det sovjetiske selskapet Arktikugol, som ennå i dag driver stedet.

Krig og sovjetisk mønsterutpost

Under krigen,  i 1941. ble de sovjetiske innbyggerne evakuert til Arkhangelsk, og i 1943 ble så å si alle husene stukket i brann under det tyske slagskipet Tirpitz’ raid til Svalbard.  Etter 2. verdenskrig ble Barentsburg bygd opp igjen som en sovjetisk mønsterutpost, og fra tidlig på 1950-tallet var samfunnet i full drift igjen.

De gode årene

Det var rift om å få komme hit på toårskontrakt, så det var sovjetiske mønsterarbeidere som kom opp. De sovjetiske samfunnene var i stor grad familiesamfunn, i motsetning til mannssamfunnet Longyearbyen. Samfunnet på over 1000 mennesker produserte egen melk, egne egg og egne grønnsaker. På 1970- og 80-tallet ble bygningsmassen fornyet, og toetasjes trehus ble erstattet med betongarkitektur.  Det sovjetiske nærværet var nok snarere begrunnet i geopolitiske interesser enn behovet for kull.

Forfall og katastrofe

Med Sovjetunionens sammenbrudd ble det russiske nærværet på øygruppa redusert kraftig. Den største bosettingen, Pyramiden, ble helt nedlagt. Også i Barentsburg er befolkningstallet redusert fra over 1000 til rundt 350. I 1996 styrtet et russisk fly med 141 mennesker om bord rett i Operafjellet ved flyplassen i Longyearbyen under innflyging, og alle omkom. Året etter omkom 23 gruvearbeidere i en eksplosjon i kullgruva.

Å komme til Barentsburg

Siden det verken er vei eller flyplass i Barentsburg, er den eneste realistiske måten å komme seg til Barentsburg på å delta i en organisert tur. På sommeren arrangeres det ulike båtturer på Isfjorden fra Longyearbyen. Da går man opp 140 trappetrinn fra havna til den lille hovedgata. På vinteren arrangerer flere snøskuterturer. Det er gjerne både omvisning av lokale guider, lunsj og tid til å gå på egen hånd rundt og stikke innom suvenirbutikken.  Det finnes også et lite museum med utstillinger om geologi og om det lange russiske nærværet på øygruppen. 

Les mer

På Svalbards offisielle nettside får man full oversikt over alt som er å se og gjøre på øygruppa.