Å er et vel bevart fiskevær ytterst i Lofoten hvor hele anlegget er tatt vare på. Her kan man leve seg inn i hvordan livet var da hundrevis av fiskere bodde i rorbuer og rodde fiske her for 100 år siden.

Fiskevær og væreiere

Et fiskevær hadde, og har kanskje ennå, en eier, den såkalte væreieren. Han eide jorda fiskeværene sto på, leide ut rorbuer til de tilreisende fiskerne under lofotfisket, han kjøpte opp fisken fiskerne var forpliktet til å lever ham, lagde tørrfisk av den og solgte den, og han importerte nødvendighets- og luksusvarer. Væreieren hadde all makt i sitt fiskevær, og derfor ble han gjerne kalt nessekonge. Det er mange vær i Lofoten, men Å aller ytterst er et av de best bevarte, og er i dag tatt vare på som et fiskeværmuseum.

Et komplett anlegg

Å fiskevær har vært i familien Ellingsens eie siden 1842. Anlegget står slik som det sto i væreiernes glansdager sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Den staselige hovedgården er fra 1864, mens to andre flotte hvitmalte hus er fra henholdsvis 1869 og 1875. Til sammen danner de et herskapelig tun med to vakre, historiske hageanlegg. Et stabbur og en butikkbygning fra 1843 står også sentralt i anlegget. Så ligger rorbuer og anlegg for fiskeforedling spredt rundt i området; salteriet fra 1927, fjøsen fra 1885, brygga fra 1934, trandamperiet fra 1850, husmannsstua, smia og vedsjåen.  Seks bygninger står åpne for publikum, og man kan gå fritt rundt og leve seg inn i livet på et fiskevær. Se en oversikt her

Husmannsstua

Husmenn var folk som leide grunnen stua deres sto på. De leide også litt slåttemark for å fore opp noen få dyr. Betalingen for dette var som regel arbeidsplikt hos væreieren. Husmannsstua på Å ble opprinnelig bygd i Gildeskål, og så tatt fra hverandre og flyttet til Å i 1925. Å flytte et trehus som et byggesett var vanlig den gangen. Kjøkkenet er det største oppholdsrommet, og her var det alltid varmt. På stua er det vevstoler, siden håndarbeid kunne gi ekstra inntekter for kvinnene. 

Båtnauset

Båtnaustet er et av klenodiene på Norsk fiskeværmuseum. Her finnes nemlig en flott samling gamle nordlandsbåter, fra den lille færingen som ros av to via trerømmingen som ros av tre til halvfemterømmingen som ros av fire. Det er også en ombygd nordlandsbåt med motor fra den tida motorene overtok rundt 1915. Her er også mye fiskeutstyr, slik som den mange tusen år gamle juksa. Barkekar for å impregnere garn, et elektrisk juksahjul fra 1960-tallet og utstillinger om hvalfangsten hører også med.

Folketru

Under lofotfisket var det snakk om å risikere livet på havet hver dag. Da er det ikke rart at det var mange overnaturlige forestillinger blant folk flest. Mest gruvekkende er selvsagt bildet av draugen, den druknede fiskeren som vandrer hvileløst omkring og viser seg for fiskere i havsnød. Kongetorsken, en mutanttorsk med deformert hode, henges opp som tørrfisk, og ut fra hvilken vei torskehodet peker, vet man vindretningen neste dag. Satte man et blikkfat med vann over natta, kunne man se på luftboblene dagen etter hvor fisken sto.

Trandamperiet

Tran ble både brukt som lampeolje, til å lage husmaling med og til å impregnere lær og skinn. På Norsk fiskeværmuseum er bygningen fra 1850, mens selve trandamperiet har gått tapt. Men nå står det et komplett anlegg her fra Hopen på Austvågøya. I 1854 konstruerte apoteker Peter Møller en gryte med dobbel bunn og doble sider. I hulrommet mellom lagene var det kokende vann, og så ble det produsert en mild tran for medisinbruk. Tranfløyting er den tradisjonelle måten å lage tran på, da lar man bare tranen ligge i ei tønne i uker og måneder, og da legger tranen seg naturlig øverst i tønna. Museet byr på en velsmakende (nåvel) skje av egen medisintran, og garanterer at det er sunt. Museet lager og selger også tradisjonell tranmaling til bruk på gamle hus langs kysten. 

Bakeriet

Med hundrevis av lofotfiskere som rodde ut fra Å, var det behov for mye brød. Bakeriet er fra 1844, og har en stor steinovn med plass til 100 brød. I dag er det fremdeles liv i bakeriet, om sommeren lages det nemlig kanelsnurrer og brødvarer her på gammelmåten, nemlig fyrt med bjørkeved. Dermed fungerer bakeriet som museets kafe hvor man kan se bakerne arbeide.

Besøk på Norsk fiskeværmuseum

Å ligger der veien ender lengst vest i Lofoten, og kan nås med egen bil og med rutebuss. Lofoten tørrfiskmuseum ligger i synsavstand, og kompletterer fiskeværmuseet veldig godt, og www.nordnorge.com anbefaler å besøke begge to.  Sørg for å legge inn kaffepause på Bakeriet.