Kautokeino bygdetun forteller om løst og fast fra denne spesielle bygda helt sør på Finnmarksvidda. En imponerende draktsamling, en liten skisamling og ikke så få overraskelser fra en rik historie; bli med på omvisning.

Kautokeino 1930

Et litt solbleket luftfoto fra 1930 fra Kautokeino er verdt å studere. Noen få større trehus huser hotell og bolig for helsesøster, prest og andre offentlige ansatte. For øvrig bor folk i enklere hytter og gammer. Siden det ikke var vei, hadde både høy og lav, samer og nordmenn kjørerein. De bofaste i Kautokeino hadde stabbur og hytter på egen grunn som tilhørte reindriftssamene. Da kunne de oppbevare klær og utstyr de ikke trengte i øyeblikket. Til gjengjeld passet reindriftssamene på de bofastes kjørerein.

Ski og ulvejakt

En samling gamle ski henger på veggen. Noen ski er lange og brede, og de egner seg til å passe på reinen.  Andre ski er smalere og kortere, og egner seg bedre til ulvejakt. Gikk man raskt på ski etter ulven, ble den etter hvert utmattet og segnet om i snøen. Da kunne den lett skytes. Ulven var en konstant trussel mot reinflokkene. Reinen været ulven, og trakk seg gjerne mot teltene. Da var det om å gjøre å tenne bål og joike høyt og aggressivt for å holde ulven borte.

Beltevogn

Kautokeino manglet helårsvei helt fram til 1964. For å forsyne Kautokeino-samfunnet med matvarer gikk det derfor en beltevogn over fjellet fra Alta via Masi. Den gikk i 8 km i timen, og brukte 5 til 7 dager på å komme fram.  Beltevogna trakk flere vogner etter seg, og framsto litt som et godstog. I en av vognene var det ovn hvor det var fyr hele tida, slik at ferskvarene ikke frøs. Flere sjåfører byttet om å kjøre vogna, så det var soveplass bak i toget. En modell av beltevogna er stilt ut på museet.

Kirkested

Kautokeino fikk sin første kirke i 1650, bygd av svenskene. Den ble erstattet av en ny kirke i 1701. I 1751 ble grensa mellom Norge og Sverige-Finland regulert, slik at Kautokeino havnet på dansk-norsk side, mens de nære slektningene i Enontekiö havnet på svensk-finsk side. Denne kirken ble brent som en del av nedbrenningen av Finnmark i 1944. Prestefruen og en hushjelp gravde imidlertid ned alterkalken og de gamle nøklene fra kirken, og de står nå utstilt på museet sammen med en bildeserie fra den gamle kirken.

Vinterplagg

En stor del av utstillingene er viet til draktskikk i Kautokeino. På føttene har man skaller som er laget av leggskinnet på reinen. De fylles med tørket sennegress som skaper luftighet og som derfor isolerer godt. Hvite skaller brukes til fest, mens hverdagsskaller har den alminnelige gråbrune fargen. Bellinger er bukser av leggskinnet på reinen. Ytterst på overkroppen brukes en pesk, som er en anorakkaktig jakke med pelsen ut. Innenfor hadde man før i tida en dork, som har hårene innover.

Levende draktskikk

Det finnes ikke noe bunadpoliti i Sameland, koftene er en drakttradisjon i stadig utvikling. Man kan ikke dukke opp i en nittitallskofte i konfirmasjon nå for tida. Farger, fargesammensetninger og mønstre endrer seg med tida. Samtidig har hver syerske sin stil. I utstillingene viser eksempler fra femtitallet og framover, og viser at kofta har blir mer fargerik og utsmykket de siste tiårene. Kautokeinokofta er den mest fargerike av alle koftene i Sameland.

Besøk på Kautokeino bygdetun

Bygdetunet er åpent hele året, og vi anbefaler en omvisning med museets dyktige guider. http://www.riddoduottarmuseat.no/web/index.php?sladja=9&vuolitsladja=5&giella1=nor har mer.