Hurtigruten, den legendariske skipsruta mellom Bergen og Kirkenes, er viet et eget museum på hjemstedet Stokmarknes. Her går man inn i Hurtigrutens allsidige historie, og ender opp i edeltreinteriøret på gamle Finnmarken fra 1956.

Vesteraalen i 1893

Halv ni 2. juli 1893 seilte «Vesteraalen» med kaptein Richard With fra Trondheim. Han seilte hele natta til Bodø, hvor han anløp 3. juli på reden. Hele byen, noen tusen mennesker i sin beste stas, var på beina, og hornorkestrene underholdt. Dette fartsvidunderet måtte ingen gå glipp av. Oppstandelsen var ikke mindre i Tromsø 4. juli, og anløpet i Hammerfest midt i den lyse sommernatta var like feststemt. Farten var vidunderlig moderne og rask, og den nye forbindelseslinja mellom sør og nord fikk fra starten av betegnelsen Hurtigruten. 

Nattseiling

Richard With var en erfaren sjøkaptein som hadde drevet handel i Risøyhamn i Vesterålen. Han var pådriver for å etablere Vesteraalens Dampskibsselskab på Stokmarknes i 1881. Sammen med dyktige loser begynte han da å eksperimentere med å seile om natta, også om vinteren. Dermed kunne man seile raskere og til faste tider. Inntil da var de få dampbåtene både sene og uten noen tydelig seilingsplan man kunne regne med. I 1893 fikk Vesteraalens Dampskibsselskab et årlig statstilskudd på 70 000 kroner for å betjene en rute Trondheim-Hammerfest om sommeren og Trondheim-Tromsø om vinteren. Hurtigruten var i gang.   

Navigasjon

Til å begynne med foregikk navigasjonen under åpen himmel, brua var i friluft. Det var viktig for navigatøren både å høre lyder og merke seg vindretning og vindstyrke. Derfor gjaldt det å pakke seg godt inn for en lang vakt utendørs vinterstid. Først på 1920-tallet ble skipsbruene kledd inn.  Før ekkoloddene målte man dybden med en lang line med et lodd som ble sluppet ned, og når loddet nådde bunnet, ble dybden lest av. Loggen var roterende innretning som hang etter skipet og leste av hastigheten på skipet.

Posten

Rask postgang var en av de viktigste oppgavene i Hurtigrutens barndom. Helt fram til 1980-tallet var det en postfunksjonær om bord, og skipene var ustyrt med egne postkontor. Fly og lastebil har imidlertid for lengst overtatt det meste av postgangen, men skipene fører ennå postflagg.

Maskin og last

En av de merkeligste opplevelsene på Hurtigrutemuseet er en film fra maskinen på «Harald Jarl».  Her går stemplene i denne helt spesielle maskinen. Hurtigruten er ennå et viktig lasteskip, og på de gamle hurtigrutene ble lasta heist om bord med bommer og kraner. Biler gikk med det såkalte «skrevet», en metallplattform som ble løftet om bord med krana.

Ekspedisjonsbåt

I 1893 var det ikke en eneste dampskipskai langs kysten, og alle havnene ble ekspedert «på reia». Da kom det ut en ekspedisjonsbåt med post, last og passasjerer. Etter hvert kom det kaier, den siste i Berlevåg i 1973. I 1990 ble Gamvik, det siste anløpet uten kai, sløyfet.

Bysse, spisesal og lugar

En byssegutt holder seg fast mens byssedørken står 45 grader, det klirrer i bestikk og dekketøy. Hurtigrutemuseet viser også fram restaurantdriften på Hurtigruten. Sølvtøy og tallerkner i stabler er alle påført emblemene til de ulike rederiene som var med i hurtigrutefarten. Man titter også inn i en lugar på førsteplass fra gamle Midnatsol fra 1949.

Finnmarken

Det store, bokstavelig talt, klenodiet er hurtigruteskipet Finnmarken fra 1956. Skipet er satt på land, men ellers er det ikke gjort stort med det siden det ble tatt ut av drift i 1993. Salongen på førsteplass har edeltrepaneler og vakre trebord som kan brukes til sjakk eller kortspill. Spisesalen på førsteplass og kafeteriaen på andreplass har også herlige treinnredninger.  Du kan gå på flaggdekket og se for deg lange, late soldager i skjærgården. Under dekk ligger lugarene,  midtskips de fine, «nye» lugarene fra åttitallet, og akterut de gamle andreplasslugarene, de såkalte propellsuitene. 

Krig og forlis

I 1936 var Hurtigruta komplett, med et anløp hver dag hver vei. Krigen gikk imidlertid hardt ut over flåten, og hele 9 skip ble senket og rundt 700 liv gikk tapt.  Den første hurtigruta, «Vesteraalen»  ble for eksempel torpedert utenfor Øksfjord i 1941. Etter hvert gikk skipene bare til Tromsø, mens Finnmark ble betjent av mindre fartøy i den såkalte erstatningsruta.  Etter krigen ble flåten bygd opp igjen, fra «Erling Jarl» i 1949 til «Nordnorge» i 1964

Besøk på Hurtigrutemuseet

Mange av gjestene på Hurtigrutemuseet har seilt med de gamle skipene, mange, spesielt vesterålinger, har til og med jobbet om bord. For disse er besøket på museet et rørende gjensyn med en gammel tid. For alle andre er dette en tidsreise tilbake til da Hurtigruten var reisemåten nesten alle valgte når de skulle reise langs kysten.